Litt skryt. (Det er skremmende)

28 Jan

Jeg må også få muligheten til å skryte litt. Vi leverte inn en oppgave i norsk i november som vi fikk igjen nå rett etter jul. Det var et blogg inlegg, og jeg postet det også her på bloggen. Jeg fikk 6- på oppgaven og sto med 5 i Norsk. Ganske forøyd med meg selv. Jeg poster inlegget her på bloggen en gang til slik at dere som ikke har lest det, får muligheten til det.

Det er skremmende.

Det er skremmende hvordan man handler uten å tenke over det. Da jeg kom hjem i dag, klarte jeg ikke huske kjøreturen hjem. Jeg husket ikke hvor jeg kjørte eller hva jeg tenkte på mens jeg kjørte. Jeg satte fra meg mopeden, slukket alle lysene i garasjen og brukte nermere 20 minutter på å komme meg inn døra hjemme. Mamma lurte på hvorfor jeg hadde brukt så lang tid. Jeg vet ærlig talt ikke

Jeg satte meg helt neders i hagen og bare så på huset og hagen i 20 minutter uten å vite helt hvorfor. Jeg tenkte på hvordan hagen så ut for 10 år siden, og hvorfor den ikke ser slik ut nå lengre. Jeg tenkte på hva som hadde vært de forskjellige plassene, og hvor de ble av. Hvor Konrad ble av, og hvor alle hønene tok veien. At den gamle lille rød blikkboksen av en garasje nå er blitt en diger rød låve. Jeg tenkte på hvor mange katter som ligger begravet bak det lille gamle hønsehuset, og på hvor mange av dem som jeg faktisk ikke aner hvem som eide. Jeg tenkte på hvordan vi lekte i det gamle drivhuset og på jordet som er blitt erstattet med et digert lagringshus for snekkerens materiale. Hvorfor skjedde alt dette? Hvorfor beholdt vi ikke den lille sjarmerende hagen med det digre treet i enden? Hvorfor laget vi ikke en fin huske av et bildekk i akkurat det treet?
Da mamma spurte meg om hva jeg hadde gjort ute i hagen så lenge, kunne jeg ikke huske alt dette. Jeg syntes bare at det var et ulogisk spørsmål. Tenker ikke mamma på disse tingene? Tenker ikke mamma på hvordan ting pleide å være før vi forandret på alt?
Jeg tror kanskje jeg tenker unormalt mye på dette. Rett og slett alt for mye. Jeg tenker på fortiden hele tiden, jeg tenker på da mormor levde, og da jeg så tante nesten hver eneste dag. Jeg tenker rett og slett på da jeg var liten, og jeg slapp å tenkte tilbake på ting, fordi jeg hadde det fint akkurat da. Jeg tenkte ikke på at i fremtiden vil en av mine aller nermeste, en av de jeg bryr meg aller mest om, dø av kreft. Jeg tenkte ikke på at unge mennesker kunne dø av slikt. Det var uvirkelig. Det er uvirkelig!
Men tiden har ikke bare brakt med seg slemme og uvirkelige ting. Den har også brakt med seg enorme erfaringer og endringer i livet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: